top of page

Selvhjelpsapper - veien til bedre mental helse?

Helsedirektoratet tilbyr nå digitale selvhjelpsapper til unge. Hvorfor, og hva er nytten?

Og er digitale verktøy og behandling løsningen for bedre mental helse?

Psykolog Kaja Asbjørnsen Betin og seniorrådgiver Øystein borer litt mer i dybden i denne episoden av DigiUng-podden.




Kaja Asbjørnsen Betin (f.v) og Øystein Tveite er gjester i DigiUng-podden, ledet av Yvonne Hansen.




Transkripsjon av podcasten:



Yvonne: Hei og velkommen til DigiUng-podden. Hvis du brenner for ungdom, så har du kommet til riktig sted. DigiUng-programmet bygger nemlig et digitalt økosystem som samler alle offentlige tjenester for ungdom på ett sted, nemlig på ung.no.

I dag har vi med oss psykolog Kaja Asbjørnsen Betin, som er leder for Psykologenes forening for digital helse og som har vært med å stifte foreninga i 2015. Vi har også med oss Øystein Tveite, seniorrådgiver i Helsedirektoratet, som har jobbet med å velge ut og kvalitetssikre selvhjelpsappene og gjøre dem tilgjengelige for unge på ung.no. Velkommen til begge to!


Begge: Takk!


Yvonne: I dagens episode skal vi snakke litt mer om digitale verktøy og digital veiledning som kan gi bedre psykisk helse. For Helsedirektoratet har kjøpt inn fem selvhjelpsapper som er rettet mot unge, og vi skal snakke litt mer om hva disse appene gjør, og hvorfor Helsedirektoratet skal drive med dette. Så skal vi høre litt om fordelene og ulempene med å bruke digitale verktøy innen psykiske plager og lidelser. Og ikke minst hva sier forskninga, som Kaja er ekspert på her. Så vi skal gå litt nærmere inn på alt dette her, men aller først, Øystein, kan ikke du si litt mer om de appene som vi har anskaffet? Litt om hva de heter, hvem de er laget for, og hva de brukes til?


Øystein: Det kan jeg gjøre. Vi har hatt en prosess for å kjøpe tilgang til ulike verktøy, som har litt ulik inngang til det å gi hjelp til å forebygge og mestre helt vanlige plager og utfordringer, som de aller fleste støter på før eller siden her i livet. Vi kan gi det psykologiske merkelapper som angst og depresjon, eller vi kan snakke om nedstemthet og uro. Men i hvert fall tenker vi at det er riktig å gi tilgang til verktøy som vi har vurdert. Det er jo ikke sånn at det mangler apper der ute, og folk finner apper til dette formålet. Men de finner mye rart, og de finner mye rart som gir dataene videre til noen man ikke kan stole på, og mye rart som ikke man helt vet effekten av.


Vi har hatt en prosess for å kjøpe tilgang til fire ulike verktøy. Vi har gjort en ganske streng vurdering når det kommer til personvernsikkerhet. Det er det viktigste først. Det kan de ikke stryke på. Det må vi være sikre på at det er i orden. Og så har vi hatt en gjennomgang av kvalitet og faglige fundamenter. Hva er det de inneholder, og hvorfor er det sannsynlig at det vil være nyttig som forebygging og mestringsverktøy.


De fire verktøyene vi har tilgang til nå, som vi tilbyr og anbefaler barn og unge, heter Grubl. Det er en ganske underholdende og leken app som hjelper folk med å mestre tankekjør, uro og helt vanlige ungdoms- og voksenplager. Og Tankevirus, som er litt det samme. Videobasert innhold. Ganske lett og lekent. Litt TikTok-ish. Men med fornuftig innhold. Og så har vi en liten kurskatalog som heter Selvhjelperen.no, hvor man selv går litt mer spesifikt til verks. Inngangen er en test, hvor du på en måte avdekker hva som plager deg mest, og så velger du verktøy i forhold til det. Og så har vi appen Ung Spotlight, som gir hjelp til å øve på en veldig vanlig plage. Det med å presentere og ta plass i et rom. Presentere foran klassen, eller bare lese høyt. Det er noe flertallet av ungdomsskoleelevene hater, og mange videregående og mange eldre. Og det er en plage som hemmer mange.

Så vi tenker at akkurat dette lille utvalget vi har nå, det er kanskje trinn 1. Vi håper det skal bli flere. Men vi tenker det er verktøy som veldig mange kan ha nytte av.


Yvonne: Kaja, du er jo også veldig interessert i bruk av teknologi i psykisk helsearbeid. Og du har jo også skrevet bok om trygge digitale terapeuter. Hva tenker du som fagperson om at Helsedirektoret tilbyr denne typen digitale verktøy?


Kaja: Ja, jeg er veldig glad for det. Og ikke minst så er jeg veldig glad for den kvalitetssikringen som Øystein beskriver. Altså det at noen har tatt seg bryet med å se på de appene som lages. I hvilken grad kan de tilfredsstille krav til personvern, til innhold, faglighet osv. For vi vet jo at dette med digitale verktøy er en viktig måte å nå ut til befolkningen på.


Noe av det fine med digitale verktøy er jo at det på mange måter er en slags demokratisering av helsehjelp. Dette er noe du lett kan få tilgang til, enkelt tilgjengelig. Men da er det jo også viktig at det er noen som er kvalitetssikre. For det er jo som Øystein sa, det er masse apper der ute. Det er mange som kan ha interesse av å lage apper med denne typen tematikk. Så det er noe med at befolkningen må vite hva vi skal stole på. Hva skal vi velge? Så det at disse appene finnes, og at noen på en eller annen måte kvalitetssikrer, tenker jeg er kjempebra. Et godt supplement til det totale helsetilbudet til befolkningen.


Yvonne: Og Øystein, det er jo ganske krevende å kvalitetssikre de appene. Men kan du si litt om hvordan den prosessen har vært?


Øystein: Det er jo kjedeligheter som vi gjør slik at andre skal slippe. Personvern og sikkerhet er kjempevanskelig for de som ikke kan det. Vi har gjort dette fordi vi ser at dette er for stort og for mye for at hver enkelt lille kommune skal gjøre det. Sykehusene er nok kanskje i stand til å gjøre det. Folk flest er i hvert fall ikke i stand til å gjøre det. Så noen må gjøre det. Da har vi et team med personverneksperter, sikkerhetseksperter og fagfolk som ser på et sett med anerkjente krav og kriterier. Da har vi også i Norge hatt en prosess hvor vi har prøvd å bli enige om hva slags krav vi skal stille til alle typer helseverktøy på sikkerhet og personverden.


Vi bygger på noen EU-krav. Så vi følger en sjekkliste og ber leverandørene, de som har laget alle disse verktøyene, om ganske mye. Det er ikke lett å komme gjennom det nåløyet. Det er ganske mange gründervirksomheter og små virksomheter som ikke får til dette. Så dette har også vært en måte å oppdra utviklere og innovatører på. Her er det mange som har lært mye og svetta mye. Vi har svetta mye. Det er ikke noe moro, men det er viktig.


Yvonne: Det er veldig viktig. Det er jo litt andre utfordringer også, eller kanskje noen som i hvert fall er skeptisk. En ting er personvern, en annen ting er jo det med å erstatte et menneske eller en fagperson med en app og skjerm. Hvordan tenker du rundt det, Kaja, og hva sier forskninga?


Kaja: Det er klart at det er en forskjell på å bruke en app og snakke med noen. Men spørsmålet er hvor stor forskjellen er, hva består den egentlig i, og hvilken rolle kan disse appene, eller mer generelt de digitale verktøy ha?

Det er nok en antagelse der ute, både blant den vanlige mannen, eller damen, eller gutten, eller jenta, eller hva det nå er i gata, men også blant fagfolk, om at det å møte noen, snakke med noen, gå til en psykolog for eksempel, er på en måte den beste varianten av helsehjelp. Det er noe helt annet, noe helt særegent. Hvis vi skal se på forskningen, hva forskningen sier, så er ikke det helt riktig. Fordi det forskningen sier, blant annet, er at det å få helsehjelp på andre måter, da snakker jeg ikke spesifikt om apper i seg selv, for apper er jo veldig selvstendige verktøy, i hvert fall sånn som de brukes i mer forebyggende befolkningstiltakssammenheng.


Men det å bruke digitale verktøy i terapi, for eksempel, forskningen viser at det har effekt. Og at det å få helsehjelp via et digitalt verktøy, kanskje med noe oppfølging fra en behandler, som følger litt med og heier på deg, motiverer deg og er med på å hjelpe deg på vei, det har like god effekt som å komme og snakke med noen på et kontor. Sånn at det er, ja, så det er ikke så, altså det er annerledes, og selvfølgelig passer ikke det for alle, men det passer jo heller ikke for alle å komme til noens kontor og sitte der og snakke med en psykolog eller en annen type behandler, da.


Så det er noe om å forstå både at disse verktøyene har en rolle, og vi har dokumentert nå over ganske lang tid, gjentatte ganger, at de har en effekt, altså det har effekt på oppståtte helseplager, altså mer sånn diagnostiske tilstander, da, der hvor vanskeligheten har utviklet seg sånn at det er en diagnose. Altså, ja, de har en rolle der, de har en effekt, og effekten på gruppen vår er tilsvarende som det med sånn oppmøteterapi, i hvert fall for noen, altså man har sett på noen type terapiformer mest, da.


Men, så det er et sånn viktig poeng, da, tenker jeg, for det går jo litt imot kanskje den der intuitive, mer naturlige tankegangen vi mennesker kan ha om at det er relasjonen til det menneske, det menneskelige, det er det som bærer helsehjelpen, på en måte. Og så er det jo faktisk ikke helt sånn, hvis vi ser på forskningen og den erfaringen vi som har jobbet litt med dette har, da. Og det er ganske interessant at det faktisk er sånn, men det sier jo også noe om at disse verktøyene har en viktig rolle, både i dag, men også i fremover i fremtiden når vi skal gi best mulig effekt til de fleste mulige mennesker.


Øystein: Kan jeg bryte inn? Det er jeg veldig glad du sier, for jeg synes jo det er dypt frustrerende hver gang vi møter noen og snakker om disse etterpå, så er det minst en som sier, ja, men det må jo ikke erstatte mennesker. Og så sier jeg, og jeg vet mange flere er enige med at jo, det skal det noen ganger, og det kan det noen ganger. Og for noen kan det være vel så bra, for vi vet jo at det er ganske mange som kvier seg for å oppsøke behandling, veldig mange. Og vi er et land med voldsomme avstander, så det er ganske kronglettet for noen, og det er også ganske lang ventetid på en del ting. Så vi mener jo dette er sin plass da.


Men vi er jo nøye med også, og påpeker at nå har vi begynt i den enden som handler om forebygging og mestring av hverdagsplager. Og vi tenker jo dette også er, dette er en annen måte å jobbe på enn, altså det vi pleier å gjøre da, er jo å skrive fine artikler, og så legger vi det på ung, og så håper vi noen kommer inn og leser, og så blir det litt klokere. Og så vet vi at særlig ungdoms attentionsspenn har jo krympet fra lite til ingenting, så vi er nesten nødt til å være i TikTok-formatet, skal vi klare å få noen til å lære seg noe. Og det er jo nettopp det disse verktøyene er, det er jo læringsverktøy. Man lærer noe om normale følelser, og hvordan man håndterer dem. Motgang og ubehageligheter. Og så er det pakka pent inn, og har en form som gjør at mange gidder å være med på prosessen.


For det er jo sånn at vi konkurrerer mot voldsomme krefter. Jeg pleier å sammenligne TikTok med heroin, når jeg ser på mine tenåringsbarn, så ser det ut som de har fått i seg noe. Og de sitter jo i timevis. Og jeg synes jo ikke det er nødvendigvis bare skadelig, men det er jo ikke bra. Men det er jo det vi konkurrerer mot, og det er jo fordi det er så fantastisk engasjerende. Så da må ikke den appen bare inneholde de riktige faglige tingene, den må være ganske morsom å bruke, rett og slett.


Yvonne: Og så har vi jo hatt en pandemi nettopp, så den har vel også bidratt litt til at man har brukt mer digitale verktøy. Har du ikke noen tanker rundt det? Kaja, hva tenker du? Du har sikkert noen forskning rundt det også?


Kaja: Ja, altså, jeg har jo jobbet med dette feltet egentlig ganske mange år, også før pandemien. Så jeg var jo på en måte med på det, eller opplevde litt på kroppen det skillet, da, mellom tilstand før og etter. Før pandemien så jobbet jo vi i Digpsyk. Vi ble jo stiftet, som du sa innledningsvis, i 2015. I god tid før pandemien kom. Og grunnen til at vi oppstod som en, vi er jo da en faglig interesseforening under Norsk psykologforening, så vi tilhører Norsk Psykologforening, men vi er på en måte en uavhengig forening innenfor den rammen igjen. Og grunnen til at vi ble stiftet var jo fordi at vi tenkte at, ok, her er det jo et kjempepotensiale, ikke sant? Det å bruke teknologi innen psykisk helsehjelp, forebygging, behandling og også andre områder, for så vidt.

Men det er ikke utnyttet nok. Sånn at vi tenkte at noen må på en måte gjøre noe, liksom organisere seg litt, for å få dette temaet opp og frem, blant psykologer er jo dette spesifikt, i og med at vi er psykologer, da. Men det var ganske sånn, det gikk ganske sent, altså. Det var mye nysgjerrighet og sånn, men selve bruken var ikke så veldig utbredt på den tiden. Så vi var jo da, blant annet, vi jobbet mye for å prøve å få dette temaet litt i fokus. Og så kom jo pandemien, og det er det jo virkelig sånn, det smalt jo fullstendig, ikke sant? Da står jo også helsetjenesten i en situasjon hvor plutselig har vi ikke mulighet til å gjøre å følge opp pasienter og så videre på samme måte som vi har pleid.


Så da var jo plutselig situasjonen der at nå ville alle drive med dette, nå ble alle veldig opptatt av hvordan man kan komme i kontakt med pasienter og i det hele tatt med andre på digitale måter. Sånn at det skjedde jo en veldig omstilling der, som jeg tenker var veldig bra fordi det åpnet jo øynene hos en del for at dette er en måte å gjøre det på som faktisk kan fungere. Og det var jo mange som sa underveis i pandemien og etterpå av behandlere, at de ble overrasket over hvor godt det fungerte. De hadde lurt på om det egentlig var noe å begynne med, og så ser de at det funket faktisk selv uten noe særlig opptrening, for det kom jo så brått på. Så funket det ganske bra.

Sånn at min erfaring er jo da over mange år med dette her, og det er noe med at vi ser som sagt at det har effekt, at det har en betydning, og at vi må ta det i bruk for å kunne ha ulike måter å nå folk på. Og det er som jeg sa det er litt av appellen, men også utfordringen med disse verktøyene, det er jo det at du kan, eller det å få til å engasjere den andre parten, eller den som skal bruke verktøyet, det er jo noe av utfordringen.


Men når det skjer, altså min erfaring, jeg har jobbet også som digital psykoterapeut på ulike måter, både med videoterapi og med mer veiledet internettbehandling, altså nettbaserte behandlingsprogrammer som pasienten går igjennom med støtte fra meg, eller fra en terapeut. Og min erfaring er jo at når det funker, så kan det funke veldig bra. At det er noe med at det engasjerer pasienten veldig inn i behandlingen. Og noen pasienter har sagt til meg at dette var enda mer nyttig for meg, de har kanskje gått til vanlig behandling, eller mer tradisjonell ansikt-til-ansikt-behandling tidligere, og så sier de at dette var noe helt annet, jeg fikk mye mer ut av det her. Fordi det engasjerer, motiverer og drar dem inn i behandlingen på en annen måte.


Yvonne: Interessant. Kaja: Ja, det skjer en del interessante effekter når man gjør det på den måten, og det er jeg glad for at flere behandlere kanskje har fått øynene opp for, etter pandemien. Men jeg ser jo fortsatt at vi har en utfordring med å... Utfordringen i dag, opplever jeg, er det å få behandlingskulturen til å innse eller endre behandlingskulturen, slik at dette blir en helt naturlig måte å gjøre det på. At vi tenker at det å bruke digitale verktøy, det er bare en av flere verktøy vi har i verktøykassa vår, og det er like naturlig som å sitte på kontor i utgangspunktet når det gjelder hva vi har å tilby. Og så må vi se hvem det passer for, og hvem det ikke passer for. Der har vi fortsatt litt vei å gå, selv om de fleste nå er mer åpne for at dette er en måte å gjøre det på, så eksisterer det fortsatt en holdning om at... Nå snakker jeg mest om helsehjelp, mer enn forebygging, for det er det jeg har jobbet mest med, men at det i prinsipp innebærer kontakt mellom to mennesker på et kontor. Så vi er fortsatt litt der.


Vi må fortsatt jobbe for å få opp øynene for at dette kan være et fullgodt alternativ. Og så har det selvfølgelig sine fordeler og ulemper, det som alt annet, og kontorterapien også har sine fordeler og ulemper, så kanskje vi kommer litt mer inn på det etterpå. Men i alle fall at dette er en del av den naturlige behandlingsmenyen, for å bruke en litt rar metafor, for det er ikke sånn at du kan bestille fra en meny direkte, men at det er en del av utvalget av metoder, teknikker og tilbud. Det trenger vi fortsatt å jobbe for, for det er fortsatt ikke helt sånn.


Øystein: Da kan jeg legge til ... Norsk helsetjeneste er jo medisiner. Psykisk helsetjeneste er jo også medisiner. Det er kultur, det er veldig etablert, det er kjempegode systemer. Vi vet at legen vet hvordan det fungerer, psykiateren vet hvordan det fungerer. Vi har gode systemer for å skrive en resept, formidle en resept, pasienten vet hvor man henter resepten. Og så har vi ikke det samme på noen måter på dette området her, men det kan vi velge å etablere. Det har man gjort langt på vei i Tyskland, for eksempel. Der får man app på resept. Der har man gjort en kvalitetsvurdering, og så har man sett at disse er egnet. De har vist god effekt, som du viser til, Kaja. Da kan fastlegen eller behandler gi resept på dette verktøyet, og så får man en refusjon som man får med medisiner. Så man har et rigget system for å gjøre dette smidig. Jeg tror vi kommer dit, men ikke neste år. Men kanskje etter hvert.


Kaja: Ja, men vi har faktisk, bare for å følge opp det litt, det som skjedde for noen år siden, jeg husker ikke om det var før pandemien eller etter, men det som i hvert fall skjedde var at for tidligere var det sånn at psykisk helsevern, at spesialist i helsetjenesten, tok i bruk et nettbasert behandlingsprogram med oppfølging, det vi kaller veiledet internettbehandling, som blir mer på behandlingssiden og ikke forebyggingssiden. Så fikk sykehusene ganske dårlig betalt for det. Nå husker jeg ikke hvor mye det var, men det var ikke så mye penger man fikk for å gi ut et slags, ikke bare resept, men likevel gi ut et behandlingsprogram til pasienten.


Men så skjedde det en endring hvor den taksten, kan du si, eller satsen økte ganske mange prosent, flere hundre prosent. Altså den tredoblet seg over natta nærmest. Og det er jo, som du er inne på, et veldig viktig insentiv også, for at disse verktøyene skal tas i bruk.


For det er jo også en økonomisk, i hvert fall i spesialisthelsetjenesten og i behandlingsapparater, så er det en økonomisk side ved det også. Du skal jo overleve på en måte som institusjon også, på et vis, på den behandlingen du gir. Sånn er det jo. Sånn at det er sånne type insentiver, og det er jo politiske føringer, og innstillinger alltid er på siden av hvordan det er lagt opp. Og det er også veldig viktig. Så det ene er jo holdningsarbeidet, behandlingskulturen, det å overbevise behandlerne og pasientene, ikke minst, om at dette er noe som kan være nyttig for dem. Så handler det også om insentiver, om organisasjon, hvordan vi tilrettelegger. Så du nevnte det med parallellen til medisiner, hvor naturlig det er for oss. Så er det noe med at de samme type ting må til, for at dette også skal bli mer en selvfølgelig alternativ?


Yvonne: Ja, vi er i hvert fall kommet i gang med unge. Det vet vi også i fra forskning, at de unge liker jo ofte å finne ut av ting på egenhånd. Så det blir veldig spennende. Har vi noen resultater rundt de appene foreløpig, Øystein?


Øystein: Ja, men jeg kan avsløre at selv om jeg er en halvgammel gubbe, så liker jeg også å finne ut av ting på egenhånd. Først. Men de unge særlig, ikke sant? Mobilen er jo førstevalget for å løse alle problemer.


Yvonne: De er kanskje litt mer redde og skeptiske til å avsløre hvem de er, når de på en måte må gå og snakke med helsesykepleieren. Men jeg er enig med deg, ja, man kan jo alle og enhver, være litt glad i å finne ut av ting selv.


Øystein: Men resultater. Vi har jo hatt en pilotfase med noen av disse verktøyene. Vi er jo opptatt av, for det første er vi opptatt av, når vi anskaffer, at de har vært gjennom en brukertesting. Så når vi anskaffer så vet vi jo noe om hvordan de blir oppfattet. Og vi vet jo at de har gått likt, og de fungerer slik, det er en god brukeropplevelse, det er vesentlig. Og de har en god gjennomstrømning. Altså brukerne bruker store andeler, så de kommer seg gjennom forløpet. Leser hele boka, for å si det sånn. Fordi man vet jo at frafallet på den type ting ofte er voldsomt. Det er det på disse også, men det er ganske betydelig andel som gjennomfører en god nok andel av det. Så det er viktig. Og så har vi også tall fra noen av disse, fra denne pilotfasen, som viser, for det første så viser de at de som har tatt i bruk disse verktøyene, som ikke bare er unge, det er forresten mennesker i alle aldre, vi har ikke noen sånn filter som stenger døra hvis du blir 20, så alle kan bruke det.


Men de som har tatt dette i bruk i pilotfasen, har det mye dårligere enn det de egentlig tenkte når de lagde disse verktøyene. Altså det er betydelig dårligere. Noen så dårlige at de burde vært i behandling hos Kaja. Det er ganske mange av dem. Men så er det sånn at den køen er litt lang. Og så er det mange som kvier seg for å gå den veien. Og så viser foreløpige resultater som ikke er forskning. Det er viktig å presisere at nesten alle disse som har brukt appen, uansett hvor gode eller dårlige de var når de kommer inn, får det bedre. Og det er ganske fascinerende. Og så må vi være litt forsiktige når vi ser og tolker disse dataene. Fordi Kaja vet at uansett hvor ille du har det, så blir det bedre over tid. En god andel blir likevel bedre etter en viss tid. Det svinger. Så derfor har vi forskning og ikke bare enklere målinger. Men det ser veldig bra ut da. Så får vi se. Det kommer jo mye mer forskning på disse etter hvert.


Yvonne: Men hvis det er noen som sitter og lytter på nå og lurer på hvor de kan finne de appene, hvor er det de ligger?


Øystein: Det er et veldig godt spørsmål. Vi sender jo alle ungdommer og unge voksne til Ung.no. Det skal jo være den eneste plattformen du trenger å få holde deg til for å finne ting fra staten. Og der finner du også disse. Så klikk inn på Ung.no. Eller send dine, hvis du er helsesykepleier eller en annen voksen, så send dine ungdommer til Ung.no. De ligger også på Helsenorge.no, som er og skal være den offentlige inngangsportalen til helsetjenesten.

Yvonne: Er det noe annet som skjer angående de appene fremover, som er verdt å nevne?


Øystein: Nei, vi prøver jo så godt vi kan. Vi vet at ganske mange helsetjenester synes dette er fint. De har blitt tatt ganske godt imot av fastleger, rask psykisk helsehjelp i kommunene, og BUP. Det blir tatt veldig godt imot. Men vi skal jobbe med å gjøre dette kjent for flere. Gjerne ha med Kaja på det, for de budskapene du kommer med nå, er veldig viktige. Å bygge ned terskelen og barrierene. Vi snakker til fagfolk, og fagfolk må jo være trygge på at dette ikke er bare tull og tøys. Det er ikke så lenge siden apper var tull og tøys. Så der har vi en jobb å gjøre. Ellers tror vi at vi skal fylle på denne verktøykassa. Vi vet at det pågår mye utvikling, og at det kommer gode verktøy for mer spesifikke problemer og utfordringer.


Yvonne: Så bra. Jeg tenkte litt avslutningsvis, Kaja, den berømte krystallkula. Hvilke trender er det du ser innenfor det digitale og psykisk helse? Noe du synes er spesielt interessant å følge med på?


Kaja: Jeg har synset mye opp igjennom. Det har vært et gjentagende spørsmål. Det har jeg både stilt meg selv, og ofte fått i samling med det jeg har snakket om. Dette med digitale verktøy, digital psykoterapi, digitalisering og psykisk helse. Jeg er ganske vant til å tenke fremover. Samtidig har jeg også innsett, som det har gått noen år siden jeg begynte å jobbe med dette feltet, at det er utrolig vanskelig å spå om fremtiden. Det handler mest om at teknologiutviklingen er så utrolig rask og uforutsigbar. Vi vet ikke hva som kommer. Vi vet ikke hva som finnes om fem til ti år. Veldig vanskelig å si. Men vi må ta utgangspunkt i nåtiden og det vi vet og har oversikt over.


Akkurat nå synes jeg at dette med kunstig intelligens er veldig spennende. Det er veldig spennende å gjøre seg tanker om hvilken rolle det kan spille i fremtidens psykiske helsetjenester. Det er vanskelig å ha overblikk over hva som konkret kan komme ut av det. Det kan hende at teknologien utvikler seg så fort og voldsomt at det finnes opp ting vi ikke vet om i dag engang. Men jeg tenker at det er et voldsomt potensial. Det er det som har vært tanken hele veien. Grunnen til at jeg engasjerer meg i dette feltet er fordi jeg alltid har tenkt at her er det potensiale. Det er voldsomme potensialer i det å ta i bruk teknologi for å gjøre psykisk helse både mer tilgjengelig, men også på en måte lettere tilgjengelig. Ikke bare fysisk og geografisk, men også når det gjelder å nå folksom kanskje nettopp ikke kommer så lett.


Bare terskelen med å gå til fastlegen for å få en henvisning, det kan være en voldsom terskel. Vi er allerede der i dag, heldigvis. Vi må ha flere og flere verktøy, og det satses mer og mer. Jeg ser det er massevis av ulike typer start-ups, og det er et veldig hot tema innen gründerverden og entreprenørverden. Det synes jeg er veldig bra, for det betyr ikke at alt vi gjør i dag og fremover nødvendigvis blir en suksess. Men vi må teste. Dette feltet handler mye om innovasjon og eksperimentering. Vi skal selvfølgelig være stødige og faglige i det universet, i hvert fall vi fagfolk må være det. Men jeg tenker også det er noe bra i det å være innovativ og teste ting. Jeg tenker både at vi har mye allerede i dag, og vil oppfordre folk generelt til å være nysgjerrig på å teste ut både appe rog kanskje andre former for digital psykiske helsehjelp- eller forebyggingstiltak.


Men jeg tenker også at fremtiden har mye spennende å by på, antageligvis. Og som sagt, dette med kunstig intelligens, jeg vet ikke om jeg tør å si hva jeg tror det vil bli til, men det er jo noe med at maskinene, kan du si teknologien, kan utføre en del prosesser raskere og bedre og mer presis enn oss. Så det er ikke sikkert at vi om fem år, hvis du søker psykisk helsehjelp om fem år, så kommer du til en hemmelig robot som sitter og kan ta det. Det er ikke sikkert vi er det her. Kanskje, kanskje, jeg vet ikke.

Men jeg tror i alle fall at vi vil forhåpentligvis kunne oppleve at teknologien kan understøtte en del funksjoner som gjør at vi kan overlate de menneskelige ressursene til der de trengs mest. Kanskje de aller dårligste pasientene, eller de som har det aller vanskeligst, at de menneskelige ressursene primært kan gå dit. Og så andre som enten kan få nytta av mer digitale verktøy, og de som kanskje foretrekker digitale verktøy også, at de kan ha et litt bredt og godt kvalitetssikkert utvalg av mulige veier inn til helsehjelp og forebygging.


Så min drømmefremtidsvisjon er jo at teknologien utvikler seg i samsvar med behovene vi har, og at vi klarer å håndtere denne utviklingen på en måte som gjør at vi får et bedre og mer sammensatt helsetilbud. At ikke det går helt skeis, det håper og tror jeg ikke. Men vi må holde hendene litt på rattet. Det er derfor vi fagfolk må være på ballen, og bruke vår fagkunnskap, bruke våre metoder for å holde litt styr på denne utviklingen. Vi må jobbe tett med IT-folkene, teknologien, utviklerne, og dra samme vei.


Yvonne: Det synes jeg var utrolig gode refleksjoner, og det blir spennende å se fremover. Det er ikke så mye mer man kan si til det. Men tusen takk for at dere tok turen innom studio i dag. Kaja Asbjørnsen Betin, psykolog og styreleder i Psykologenes forening for digital helse, og Øystein Tveite, seniorrådgiver i helsedirektoratet.


Kaja: Tusen takk!


Øystein: Takk, takk.


Yvonne: Jeg håper dette var nyttig for deg som lytter på. Ta gjerne kontakt om du har lyst til å snakke med oss om prosjekter som er rettet mot barn og unge. Les mer om oss på digiung.no. Her kan du også melde deg på nyhetsbrev for å få jevnlig oppdatering fra DigiUng-programmet.


524 visninger0 kommentarer

Comments


Innlegg: Blog2_Post
bottom of page