top of page

De er heldigitale barn, men mangler sikkerhetsnett

Oppdatert: 1. des. 2023

Så å si alle barn har en mobiltelefon når de er 11 år, og halvparten av unge mellom ni og 13 år bruker sosiale medier. De utsettes for et stort kommersielt og sosialt press, men har ikke nødvendigvis evnen til å stå i mot. Hvordan møter vi denne aldersgruppen?


I dagens episode av DigiUng-podden fordyper Mari Velsand i Medietilsynet, Mette Bjerkaas i Redd Barna og Ellen Margrethe Carlsen i Helsedirektoratet seg i den digitale hverdagen til denne aldersgruppen. Hvordan ser deres digitale hverdag ut? Og hvordan skal vi møte deres digitale behov når det i dag ikke finnes gode og tilpassede tjenester?



Foto: Thomas Andrew Haugen Koonce





Transkripsjon av podcasten:



Yvonne: Hei og velkommen til Digi ung-podden. Hvis du brenner for ungdom, så har du kommet til riktig sted. DigiUng-programmet bygger nemlig et digitalt økosystem som samler alle offentlige tjenester for ungdom på ett sted, nemlig på ung.no. Ung-universet, altså DigiUng og Ung.no, fokuserer mest på unge i alderen 13-20 år. Samtidig ser vi at barn under 13 år, spesielt de mellom 9 og 13, har behov for informasjon og digitalt hjelp til tjenester. Samtidig vet vi lite om den aldersgruppa, så vi trenger innsikt og kunnskap om deres behov for tjenester, sånn at de kan få en trygg digital oppvekst. Det er nettopp tema for denne podcast-episoden, at vi skal se litt nærmere på de barna i aldersgruppa 9-13. For å dykke ned i dette temaet har vi fått med oss tre gjester i studio.


Det er direktør for medietilsynet Mari Velsand, seniorrådgiver i Redd Barna Mette Bjerkaas, og leder for avdelingen Barn og Ungdomshelse i helsedirektoratet Ellen Margrethe Carlsen. Velkommen til dere alle tre.


Alle: Tusen takk.


Yvonne: Jeg tenkte vi kunne begynne med å spørre Ellen Margrethe først. Hvorfor er det viktig å se nærmere på aldersgruppa mellom 9 og 13?


Ellen Margrethe: Vi vet at 93 prosent av barn mellom 9 og 11 år har mobiltelefoner, og de lever digitale liv uten sikkerhetsnett. Det vil si at de er på YouTube og TikTok og plattformer som på mange måter ikke nødvendigvis er sikre for disse barna. Bufdir, altså Barn og Ungdoms- og familiedirektoratet, som har drevet Ung.no i mange år, har jo sett at mange barn under 13 har henvendt seg inn til Ung.no med spørsmål, men man har jo ikke hatt et tilbud. Så dette er jo noe som både Barn og Ungdoms- og familiedirektoratet og helsedirektoratet har ønsket at staten skal ta et ansvar for, for å gi barn et trygt sted hvor de kan finne informasjon og hjelpetilbud. Så vi er jo veldig glad for at vi nå sitter her og snakker om hvordan vi skal jobbe med denne målgruppen 9-13 år.


Yvonne: Mari, Medietilsynet har jo en undersøkelse som er gjennomført i hele 20 år, Barn og medier-undersøkelsen. Den viser at 9 av 10 har mobiltelefoner når de er mellom 9 og 11 år, som du sa, Elma-Grete. Den viser også at halvparten av barn i alderen 9-13 får bruke TikTok og Snapchat, og 9 av 10 får også bruke YouTube. Hva tenker du om disse tallene?


Mari: Vi ser jo som du var inne på her, at det er en god del av de yngste barna som også er på sosiale medier. For å si litt om hvor de er og hvilke tjenester de bruker først, så er det YouTube som er mest brukt blant de yngste. Hele 90 prosent i denne aldersgruppa, så hvis vi ser på 9-11 år, de bruker YouTube. Så kommer TikTok på andreplass med 40 prosent, og så ser vi at Snapchat er noe mindre brukt blant de yngste, men det kommer da på full fart når de da er i ungdomsskolealder. Så det at såpass mange av de yngste bruker tjenester som egentlig er tilrettelagt for eldre ungdommer, gjør jo at man da må være ekstra obs. Og hva er det de egentlig bruker disse kanalene til? Du sa jo YouTube for eksempel. Hva er det de bruker av innhold?Når vi spør i undersøkelsen generelt hva de gjør når de er på sosiale medier, som da kan være ulike typer tjenester, så er det å chatte med venner. Det som flest svarer er rundt 8-10, hvis vi holder oss til de yngste da, som sier at det gjør de, altså 8-10 som da bruker sosiale medier, som sier at de bruker tjenestene til å chatte med venner daglig. Og ellers er det å kommentere på andres innlegg og bilder, å lage og dele videoer og bilder, noe som mange gjør. Og så vil jeg også nevne at det er også blant de yngste en del som bruker sosiale medier til å få med seg nyheter. Det er 3-5 av 10, litt avhengig av litt variasjoner på kjønn her, i barneskolealder som sier at de får med seg nyheter i sosiale medier. Så sosiale medier brukes til mye forskjellig, også blant de yngste.


Yvonne: Og hvis du skulle si litt om hva som skiller denne aldersgruppen fra eldre ungdommer?


Mari: Ja, det er jo flere ting vi kan se på da. Det er jo noen forskjeller først når det gjelder hvilke tjenester de ulike aldersgruppene bruker. Jeg nevnte jo tidligere her at flest av de yngste bruker YouTube og TikTok da en god del, mens vi ser at Snapchat og Instagram, det brukes mer når man kommer over på ungdomsskolen for eksempel. Så her skiller man seg litt i forhold til hvilke typer tjenester man først og fremst bruker. Også viser våre undersøkelser at de yngste i mindre grad enn de eldre ungdommene føler at de bruker for mye tid i sosiale medier. Det samme gjelder opplevelsen av at sosiale medier gjør at de ikke får nok søvn. Så det er problemstillinger som i større grad gjør seg gjeldende blant de eldre ungdommene. Og det kan jo også henge sammen med at de er mer på å bruke mer tid. Kanskje også at de er mer bevisst på det enn de yngre da.


En annen ting vi ser er at de yngre deler mindre enn det de eldre ungdommene gjør. Også ser vi, og det synes jeg kanskje er litt overraskende, at en større andel på barneskolen enn på ungdomsskolen og videregående har bare åpen bruker i sosiale medier. Åpen bruker betyr jo at alle kan se det de legger ut. Så dette kan jo være et obs til foreldre, tenker jeg. Og det er jo også noe å være klar over. At man kan ha privat bruker som gjør at innholdet blir mer begrenset enn om man har åpen.


Yvonne: Veldig bra innspill. Mette, som vi hører, er barn helt ned vid ni-års-alderen aktiv på sosiale medier. Og de fleste av dem har en mobiltelefon. Og dere er jo opptatt av at barn skal ha en digital trygg oppvekst. Og dere er også opptatt av digitalt utenforskap. Også har dere en rapport som går på et litt annet tema. Men dere peker på at digitalisering påvirker livene til barn og ungdom. Hva er deres bekymringer i Redd Barna når det gjelder spesielt denne målgruppa?


Mette: Ja, for å starte litt med oss. Vi er jo en barnerettighetsorganisasjon. Så alt vårt arbeid springer ut fra barnekonvensjonen. Og som sikkert veldig mange kjenner til, så giver barnekonvensjonen spesielle rettigheter. Og det er blant annet at barn skal være trygge, og at de skal kunne delta i samfunnet. Det vil si at de skal kunne si sin mening, de skal kunne bli hørt,og de skal få informasjon som er tilpasset til dem. Og det samme gjelder også for barn og unge i deres digitale liv. Så da er jo utfordringen å finne en balanse som sørger for at barn er trygge, og at de også får delta på lik linje med de jevne aldrene.


Og så har jeg lyst til å starte med det som vi vet at det er mange barn som opplever noe positivt med å være digitale. Så barn har fortalt til oss at for eksempel sosiale spill, eller det å være sosial på telefonen, det kan forsterke vennskap. Og barn gjennom det digitale, så kan de få gode opplevelser med å være uavhengig av voksne, som også er viktig i barns utvikling. Og så er det ikke minst en arena for å treffe mennesker. Da jeg vokste opp for noen år tilbake, så var det for eksempel mer vanlig å ha brevvenner. Mens nå er det heller nettvenner, så man kanskje kan se det som en litt likhet. Og vi har også møtt på barn når vi har vært ute og snakket med dem, som forteller at de kanskje ikke har en eneste venn på skolen, men at de har nettvenner. Så jeg har bare lyst til å vise at det er mye positivt også med digitaliseringen.


Men likevel ser vi at digitalisering i skolen og nettkontakt mellom barn, det kan også ha noen negative virkninger. Og som allerede nå er sagt, så har 9 av 10 mobiltelefoner når de er mellom 9 og 11 for eksempel, over halvparten av barn i alderen 9 til 13 får bruke TikTok og Snapchat. Så dette betyr jo at de er allerede på plattformer som er laget for voksne, eller steder som har et 13-års aldersgrense. Og for oss er det jo nettopp viktig at barn skal være trygge, og det er det viktig at innholdet de møter, som allerede egentlig har blitt sagt, er barnevennlig og at det treffer målgruppen. Og i tillegg så ser vi jo også på fritiden, og spesielt da kanskje etter femtetrinn, hvor SFO eller AKS opphører, at det blir litt mer fri tid på skjermen. Og da kan man ikke i like stor grad følge med hva de er inne på, på digitale arenaer.


Og så den rapporten som du viste til, altså digitalt utenforskap blant barn og ungdom, der så vi også på barrierer for deltakelse. Og her var jo målgruppen ungdom, altså 13 år oppover. Men likevel så ser vi også at det er noen barriere, for det er jo at barn har rett til å være en delaktig del i de digitale arenaene. Så vil jeg kanskje spesielt fremheve for denne målgruppen, universell utforming, altså det at alle kan delta på lik linje. Og da snakker vi for eksempel om barn som har nedsatt funksjonsevne, eller barn som har lærevansker i ulik grad, så er det da spesielt viktig med universell utforming, sånn at de også kan være med. Og så ser vi at fritid som er fysisk, den kan også bli organisert digitalt gjennom apper, sånn som Spond og Gnist, for eksempel. Og det krever jo en viss digital kompetanse, sånn at man da blir inkludert i fritiden som også er fysisk.


Og samtidig så er det også bare lyst til å løfte at fra vår side, så synes vi også det er bra å sette noen grenser eller rammer, når vi snakker om denne målgruppen her, altså at det er noen barrierer for at de skal kunne delta. Og da er vi litt inne igjen på det som vi snakket om i stad, grunnet innholdet, at vi må vite at det er tilpasset målgruppen. Og så har jeg bare lyst til å trekke fra en liten ting til også, og det er at når vi snakker om digitale arenaer, så handler det kanskje også om metoden, eller hvordan det brukes. Og da ser vi at det påvirker også relasjonen mellom barn.


Så vi ser for eksempel at gruppemekanismer, de forsterkes særlig på digitale plattformer, og at det er vanskelig for oss som voksne å få med oss disse gruppedynamikken. Og for eksempel i skolen så jobbes det jo ofte en og en på nettbrett, selv om mange lærer av mange gode metoder, men det også gjør jo igjen noe med relasjoner og hvordan vi bygger det. Og en siste ting er at barn i dag, de vokser opp i en helt annen kultur, altså en digital kultur, og da ser man jo gjerne på de voksne, og hvordan de bruker de digitale arenaene, og hvordan de er som rollemodeller. For eksempel vokser kanskje mange opp med at det blir tatt bilde og delt av dem i sosiale medier.


Yvonne: Mari?


Mari: Ja, dette er jo en debatt med mange aspekter,cog som du var inne på her, så er det jo viktig å ha med seg at det er både positive sider og utfordringer. Det tror jeg særlig er viktig at vi voksne forstår og aksepterer at det å være digitale, være på nett, bruke sosiale medier, er en viktig del av barn og unges liv, som vi også må ha forståelse for å anerkjenne. Men så er det jo det viktige men-et,at vi må ta ansvar for den delen av det som ikke er så bra,eller som kan ha noen utfordringer, slik at det blir tryggest mulig. Vi vet også fra undersøkelser som vi har gjort, at barn og unge selv også har et ganske reflektert forhold til en del av disse problemstillingene.


Blant annet er det en del, når vi snakker om denne yngste gruppa, som er hovedtema i dag, mellom 9 og 12 år gjorde vi en del fokusgruppeundersøkelser eller samtaler i fjor. Da er det en del av disse barna som sier at de synes det er vanskelig,blant annet å regulere egen mobilbruk. Det er lett å bli hekta, som de selv beskriver det. Vanskelig å legge bort mobilen, selv om de egentlig vet at de har fått nok, og at de opplever et slags press som må være tilgjengelig hele tiden. En del nevner også fysiske plager som hodevondt og kvalme og sånne ting, som de selv setter i sammenheng med høy mobilbruk. Så er det jo viktig, som du også var inne på i forrige innlegg her, at de yngste er en sårbar og lett på virkelig alder, særlig når vi snakker om de yngste her. De har ofte ikke lært så mye om kildekritikk, de kan komme over innhold som de ikke er skudd for å håndtere, og som er ment for eldre.


Det er viktig å være klar over at hvis de yngste får tilgang til sosiale medier eller dataspill som egentlig er beregnet på eldre aldersgrupper, så kan de plutselig bli eksponert for innhold som kan være både skremmende og opprørende. Så da er vi jo inne på, og viktig det er at foreldrene engasjerer seg i dette, men det kommer vi vel tilbake igjen til.


Yvonne: Ja. Har du noen kommentarer, Ellen Margrethe, i forhold til det med ungdomshelse og det som de snakker om fra sin undersøkelse?


Ellen Margrethe: Jeg tenker at det er veldig flott at vi har de faktaopplysningene som vi har noe å forholde oss til, og jeg tenker at det er viktig i denne debatten å ha både de positive erfaringene og de negative, selvfølgelig. Jeg tror ofte vi kan falle litt ned i alt som er negativt i disse diskusjonene, så jeg tror det er viktig å ha begge perspektivene med. Det som er interessant er at barn og unge også er oppmerksom på det selv. Så det er noe med hvordan vi kan ta med oss alle disse faktaopplysningene og barn og unges innsikter videre, og sørge for at barn ikke blir utenfor, sånn som Mette snakket om. Det er viktig hvordan vi kan klare å få til at alle skal være med på en trygg måte.


Yvonne: Ja. Og bare for å følge opp litt, dette med barn og unges digitale hverdag. Det er jo noen utfordringer å ta tak i. Også jobber jo helsedirektorat og Bufdir med å skaffe innsikt, men kunne du si litt om hva som er målet med det arbeidet man gjør, og hvordan planen man har med det?


Ellen Margrethe: Vi har akkurat fått et oppdrag fra Barn- og familiedepartementet og helse- og omsorgssdepartementet, og det vi faktisk skal gjennomføre er et innsiktsarbeid for å innhente kunnskap om barn under 13 års erfaringer og behov og ønsker for informasjon og hjelpetilbud på nett. Vi skal også i det arbeidet se på hva barnas opplevelser er, hva som er styrker og svakheter, og hva de tenker at de mangler med dagens tilbud. Så det vi ønsker å gjøre i dette arbeidet er jo en ganske bred innsikt, hvor vi går ut i...


Først ønsker vi å snakke med voksne som jobber med barn, det kan være helsestasjon, skole- og helsetjeneste, lærere, andre, det kan være fritidstilbud, som kjenner barn og unge og som vet noe om barn og unges digitale hverdag. Og så ønsker vi å snakke med voksne med juridisk ansvar, det vil si foreldre, fosterforeldre, institusjoner, barnevern, hva de vet om barn og unges digitale bruk. Og så ønsker vi å til slutt snakke med barn selv, altså barn 9-13, og også barn bredt sammensatt, både minoritetsgrupper og alle barn, og vi ønsker å nå bredt ut i landet. Og da ønsker vi ikke å snakke om hjelpetilbud, altså hvordan de på en måte har hatt behov for hjelp, for vi vet jo at i dag tar også barn under 13 år kontakt med Alarmtelefonen om ganske alvorlige ting, men nå ønsker vi på en måte mer å snakke om dette med informasjon, altså hva de trenger på informasjonssiden. Og vi skal levere en rapport til Departementet i juni i 2024. Det blir spennende å se hva det resulterer i.


Yvonne: Men for å gå litt tilbake til, ikke at vi skal snakke så mye om det negative, men vi vet jo at barn og unge eksponeres for mye innhold som kan være skadelig. Det kan være voldelig eller skremmende innhold, hatmeldinger mot gruppe eller personer, alkohol, skjønnhetsprodukter,og mange lar seg påvirke av influensere. Og jeg tenkte å spørre deg, Mari, kan du si litt om omfanget rundt den problemstillingen?


Mari: Ja, vi vet at det også er mange blant de yngste som følger influensere i sosiale medier. For eksempel er det mange gutter på barneskolen som følger gamer, og mange både blant jenter og gutter som følger influensere som i utgangspunktet driver med humor og tullevideoer. Vi har også sammen med analyserbyrået Retriever,sett nærmere på postene til de 22 influensene som er mest populære blant barn og unge, ifølge dem selv, da. Og denne analysen viste at nesten halvparten av innleggene som blir analysert, inneholder reklame.


Så det med den kommersielle påvirkningen er også et område som vi er opptatt av. Barn og unge utsettes utvilsomt for et ganske massivt kommersielt press. Influenser er jo en ting, men det er også reklame i andre sammenhenger. Og vi vet fra våre undersøkelser at 17 prosent av 9-10-åringer har fått reklame for produkter for å gå ned i vekt, eller som skal gi større muskler. Og når de da blir litt eldre, 11-12 år, så nærmer denne andelen seg en dobling. Så dette blir det mer og mer av etterhvert som de blir eldre, men faktisk også en god del blant de aller yngste som får denne type reklame. Og det kan jo igjen føre til kroppspress for eksempel.


Når de er såpass små, så er de jo i en sårbar alder usikre på seg selv,på sin egen kropp i relasjon til andre. Så det er jo ting som definitivt kan være skadelige. Og de yngste har jo heller ikke enda lært seg så mye om hvordan de skal skille reklame fra annet innhold. Og det kan jo være krevende for eksempel når influensere har lett til å blande disse tingene sammen, så vite da om noe blir sagt å være bra fordi at det faktisk er det, eller om den som promoterer produktene eller tjenesten har fått betalt for å si det. Det er jo ikke nødvendigvis så lett for en 10-åring å forstå. Så her er det absolutt mange utfordringer knyttet til dette området.


Yvonne: Det er noe du kjenner deg igjen i forhold til arbeidet med å redde barna, Mette?Ja, absolutt. Og når vi da snakker om at innholdet skal være trygt for barn, så er det blant annet det som Mari er inne på nå med kommersiell reklame. Og det ser vi jo for eksempel også i digitale læremidler, så er jo det en stor utfordring at det også dukker opp der. Så det er absolutt noe vi kjenner igjen i samtaler med barn og unge. Ja, så det er jo ingen tvil om at de yngre barna er utsatt for presspåvirkning i sosiale medier.


Yvonne: Så jeg tenkte egentlig å spørre dere alle tre,hva mener dere vi bør gjøre for å gi barna en trygg digital oppvekst?Hvis vi begynner med deg, Mari.


Mari: Det er jo et både stort og viktig spørsmål. For det første så tenker jeg at kunnskap og kompetanse rundt for eksempel kildekritikk, det å kunne skille kommersielt innhold fra annet innhold og så videre, altså det som vi i SUM liker å kalle kritisk medieforståelse, altså det å ha kunnskap om disse områdene, det er viktig. Og det er viktig at man begynner med det i ung alder. Både for å kunne orientere seg og delta, både aktivt og trygt,i det som jo er et stadig mer komplekst medielandskap. Så det med kritisk medieforståelse er noe som får stor plass i skolen, nesten på tvers av fag, fordi at det berører det aller meste. At man kommer i gang med det fra tidlig alder er viktig. Og skal dette bli bra, så er det også viktig at lærerne får god opplæring, at det er tilgang på gode læremidler, at disse tingene blir prioritert. Så det er en ting som vi er opptatt av.


Og så kan jo heller ikke foreldre delegere bort alt ansvar. Skolen er viktig, men foreldre som er sammen med barna på hjemmebane, har jo også et ansvar her. Det å snakke med barna om disse tingene, gjerne starte tidligere enn man egentlig tror, for det starter jo tidlig. De møter dette i ulike sammenhenger. Forbebrede barna, være sammen med dem i starten, når de slippes løs på nettet. Ha et bevisst forhold til dette med foreldreinnstillinger, ta i bruk sånne hjelpemidler, vi nevnte i sted dette med åpne og privatbruker. Snakke med barna om hva de bør gjøre hvis de opplever noe som de synes er skremmende. Vær til stede slik at de har noen å snakke med. Og det tenker jeg er viktig, for det er mange som ikke sier fra,for de er redde for at de skal få kjeft, redde for at de blir fratatt mobilen.


Og så har de kanskje gjort noe som de egentlig ikke får lov til, eller som foreldre har advart mot. Så det å skape den tryggheten, være klar på rammene og rådene, av og til regler, men samtidig skape et klima som gjør at barn og unge kan si fra. Og så er det jo ikke alle som har voksne personer de kan snakke med i sin nærhet, så det vi har vært inne på her med andre hjelpetjenester som er lett tilgjengelige, også for de yngste barna, det tror jeg også er veldig viktig.


Yvonne: Enn du, Mette, har du noen tanker rundt det?


Mette: Ja, vi er jo heldigvis veldig enige i det Mari sier her. Jeg tenker jo absolutt at både skole og hjemme må hjelpe barn og unge med å opparbeide en god digital dømmekraft, så de blir trygge brukere på digitale arenaer. Og vi mener jo at den beste måten å ruste barna på i skole og samfunnet er for det første at skolen er en trygg digital arena. Og da for å utdype litt mer av hva det var inne på i stad, så mener vi at skolen må bli en trygg digital infrastruktur enn hva det er i dag. I dag så ser vi at det er kommersielle aktører som eier infrastrukturen som brukes i skolen.


Det er Google, det er Apple og andre kommersielle aktører som står for store deler av den digitale infrastrukturen. Og det fører til at samfunnet vet ikke hvem eller hva som skjer videre med persondata, hva som lagres, hva som deles, hva som selges videre. Så det vi i Redd Barna mener er at det bør etableres en digital infrastruktur som støtter skolens pedagogiske og administrativ arbeid, og som tar utgangspunkt i barns rettigheter, nettopp det som jeg var inne på, det er retten til å delta, være trygge og få sitt personvern ivaretatt. Og så videre så mener vi at det er viktig at den digitale infrastrukturen som brukes i skolen har et innebygd personvern, som er enkel og forståelig både for barn, for foreldre og for lærere.


Og så videre så er det det at barna må være rustet i møte med risikoer som de møter på nett, og da vet vi det at kunnskap er kjempeviktig. Og da er det det å få kunnskap om hvilke risikoer finnes, og hva kan de gjøre, så for eksempel i møte med seksuelle krenkelser eller grooming, så kan de identifisere hva det er, og de har noen redskaper til hva de kan gjøre videre. Og så igjen så har jeg lyst til å nevne det som jeg nevnte innledningsvis også, at særlig for barn og unge med nedsatt funksjonsevne og barn med lærevansker av ulik grad, men også egentlig for alle barn, er det svært viktig at myndighetene tar ansvar for å sikre at læremidler, både digitale og analoge, og at skolebygg er universelle, sånn at alle kan delta og bli inkludert i fellesskapet med jevne aldrene.


Jeg er også enig i det som Mari sier om at skolen har selvfølgelig et ansvar, men ikke alene, det er foreldre som må på banen, og det er nettopp det at de kan sette grenser og noen rammer, og så vet vi at det er noen foreldre som synes de er ubehagelige, og at de er redde for at sitt barn skal bli ekskludert, men da kan de også samarbeide med andre foreldre til å gjøre dette. Og igjen så ser vi gjerne etter femtetrinn som er vi inne på i stad når SFO opphører, at da kanskje man må være ekstra på og bry seg like mye om det digitale livet til barnet som man gjør i det fysiske, altså være engasjert, spørre, lage en arena sånn som Mari er inne på også med å kunne snakke om ting. Så det siste jeg vil si er at foreldre heller ikke har ansvar alene, og at vi også må hjelpe til å støtte det, og spesielt når det digitale trykket er så stort som det er i skolen.


Og da vil jeg også bare referere til en samtale en kollega av meg hadde med en sjetteklasse, hvor de for eksempel forteller at de har 40 ulike gruppechatter pågående, og barn forteller jo at de blir slitne, og akkurat som Mari var inne på i stad også, at de klarer ikke å skru av, eller at de hele tiden må føle at de er tilgjengelige. Så dette er jo også noe som de må få redskaper til å bli støttet på hvordan de kan løse. Det er jo ganske massivt. Jeg hadde bare lyst til å snakke litt mer om foreldrenes rolle, fordi vi må også erkjenne at det er ikke enkelt for foreldre heller. Vi gjør jo også en stor undersøkelse blant foreldre, annet hvert år, og fra den siste undersøkelsen vår nå fra i fjor, 2022, så er det en av tre foreldre som da sier at de synes det er vanskelig å holde oversikt over hva barna holder med på nett, fordi det er så mye, og det er jo på mange måter også personalisert, i motsetning til når man så på TV og satt i stua sammen, så kunne man se når det var en skummel scene, men når veldig mye skjer mellom den enkelte og ens egen lille mobilskjerm, kanskje på rommet eller et annet sted som foreldre ikke er, så mister man jo også lett den oversikten.


Og i kvalitativ intervjuer som vi har gjort med foreldre, så er det en del som sier at de opplever det vanskelig å vente med å gi barna tilgang til mobil og sosiale medier. De har kanskje egentlig tenkt at de ikke skulle få tilgang til ditt eller datt før de var 13 år, men så plutselig er det mange andre som får, og da oppstår det et press, ikke bare blant barna, men også blant foreldre. Og så er det litt ulike holdninger til det å regulere barnas mobilbruk. De mest teknologiskeptiske, for å si det sånn, foreldrene som vi har snakket med, de har vært opptatt av det med aldersgrenser og det å begrense tidsbruken, mens de mer fleksible, de vektlegger dette med å følge med i tiden, at nett og sosiale medier er positive tilskudd til barnas liv.


Så det er litt ulike holdninger blant foreldre her, men også de mer fleksible foreldrene, for å kalle det dem det, erkjenner at det kan bli for mange timer på skjerm på bekostning av andre aktiviteter og fysisk samvær. Og da har du også andre følger igjen, ikke sant, i forhold til dette med helse og fysisk aktivitet, som jo kan bli en konsekvens hvis det blir for mye tid på baken med skjermen. Men i summen da, så er det mange foreldre som sier at de føler seg ofte utilstrekkelige, eller har dårlig samvittighet, fordi at de ikke engasjerer seg nok, eller ikke er nok deltagende. Så det å ha gode veiledningstjenester for foreldre, er også noe som vi tenker er viktig, sånn at man kan få gode råd og ikke føler seg så alene om den digitale oppdragelsen, for å kalle det det. Det høres ut som det er mye vi må ta tak i her.


Yvonne: Ellen Margrethe, du skal få siste. Hva tenker du egentlig, i forhold til det de sier, og det oppdraget som hodet og Bufdir har fått?


Ellen Margrethe: Jeg tenker jo at det oppdraget vi har fått, det er veldig viktig. Jeg tror at så lenge ikke staten har et digitalt tilbud til den gruppen, så vil det kommersielle på en måte bli det som, hvor barn finner alt det de trenger av informasjon og tilbud. Så det som vi må gjøre, er at vi må utvikle noe sammen med disse barna, som treffer dem, og at det er tilgjengelig på mobile flater. Det må inneholde helt sektorovergripende. Vi må tenke at her må vi treffe dem veldig bredt, og vi må også gi de kunnskap som går på dette med kildekritikk, og at de lærer også gjennom ulike virkemidler. Det må lages på en måte som er morsomt for barna å lære videre. Jeg tenker jo at når vi vet erfaringen fra ung Nå, på hvor bredt det treffer målgruppen, og at det er blitt statens foretrukne kanal for kommunikasjon med ungdom, så vil det jo også si at den brukes i skolehverdagen til barn og unge.


Jeg tror det er noe lignende vi må tenke at vi må lage for de som er under 13 år. Men det må være sånn, vi vet jo at den digitale utviklingen skjer utrolig raskt, og at vi må tenke at vi må lage noe som er i tråd med den tiden, og samtidig i varetar dette med personvern og så videre. Så tenker jeg på det med foreldre, så har jo Barne- og Ungdoms- og Familiedirektoratet Foreldrehverdag, og der kan man jo i større grad gi informasjon om dette med det digitale foreldreskapet, og gi på en måte hjelp til foreldre, hvordan man kan både hjelpe barna, men også ha dialogen med barna om dette med det digitale. Så jeg tenker at vi har et stor oppgave, men jeg tenker vi vil jo samarbeide både med Redd Barna, og med Medietilsynet om dette oppdraget, så det er jo noe med at vi må jobbe sammen med alle de gode aktørene, og sammen med barna for å få dette til.


Mari: Akkurat det med samarbeid er utrolig viktig, og for et par år siden så la den daværende regjeringen fram en egen strategi for trygg digital oppvekst som heter Rett på nett, og vi i Medietilsynet har etter det ledet et arbeid med å følge opp den strategien med en konkret handlingsplan, der jo alle relevante etater er med. Så er jo Barne- og familiedepartementet i gang med å lage en egen stortingsmelding om digital oppvekst, og det er satt i gang et arbeid med å gjennomgå relevant lov og regelverk, så her er det jo viktige initiativ som er i gang. Og jeg tror nettopp at på dette området så er samarbeid på tvers av sektorer og etater utrolig viktig, både for å utnytte fellesskapets ressurser på best mulig måte, men også for å sikre kunnskapsdeling, og at mål og tiltak blir samordnet og koordinert til barn og unges beste. Og i det arbeidet så er jo også det å involvere og sørge for medvirkning fra barn og unge selv utrolig viktig. Det var jo inne på det fra Redd Barnas side at sånn skal det jo også være ifølge Barnekonvensjonen, at vi virkelig tar det på alvor å jobbe med disse tingene i dialog og samarbeid med barn og unge. Det er i hvert fall vi veldig god erfaring med, og da er det jo også en større sjanse for at vi treffer med tiltakene som vi utvikler.


Yvonne: Jeg kjenner at jeg hadde mange flere spørsmål, men det var egentlig alt vi rakk nu. Så jeg vil bare si tusen takk for at dere kom hit til studio i dag. Direktør for medietilsynet Mari Velstad, seniorrådgiver Mette Bjerkaas i Redd Barna, og avdelingsdirektør Ellen Margrethe Carlsen i Helsedirektoratet. Tusen takk for deres innsikt og engasjement. Jeg håper dette var nyttig for deg som lytter på. Ta gjerne kontakt om du har lyst til å snakke med oss om prosjekter som er rettet mot barn og unge. Les mer om oss på diggiung.no. Her kan du også melde deg på nyhetsbrev for å få jevnlig oppdatering fra programmet.


Teksting av Nicolai Winther



141 visninger

Siste innlegg

Se alle

Comments


Innlegg: Blog2_Post
bottom of page