
Hvem er du?
Jeg heter Randi Ulberg og er professor i barne- og ungdomspsykiatri ved Universitetet i Oslo. Jeg er utdannet lege og er spesialist i psykiatri og i barne- og ungdomspsykiatri. Mitt forskningsområde er innen behandlings- og intervensjonsforskning knyttet til psykiske lidelser hos barn, ungdom og voksne.
Klinisk har jeg lang erfaring med behandling av barn, ungdom og voksne med ulike psykiske lidelser, særlig ikke-psykotiske lidelser som angst og depresjon. Faglig er jeg spesielt opptatt av persontilpasset psykoterapi for ungdom og unge voksne, psykoterapiforskning, samt forskning på mekanismer og moderatorer – altså hva i terapi som virker, for hvem og hvorfor. Som universitetslærer og godkjent psykoterapiveileder, driver jeg mye med undervisning og veiledning knyttet til god psykiatrisk behandling.
​
Hva er det mest spennende med å være prosjektleder for akkurat dette prosjektet?
Det mest spennende med ADHDig er at vår prosjektgruppe kombinerer lang klinisk erfaring og forskningsbasert kunnskap, brukermedvirkning og digitale løsninger.
Vi vet at mange unge med ADHD og samtidig angst og/eller depresjon opplever at hjelpen de får, ikke er godt nok tilpasset deres hverdag og behov. I ADHDig får vi mulighet til å utvikle en digital, terapeutveiledet intervensjon i primær- eller i spesialisthelsetjenesten.
​Vi synes det er spennende å utvikle et digitalt verktøy sammen med unge som har ADHD og samtidig angst og/eller depresjon. Målet er å oversette det vi vet fra klinisk praksis og forskning til noe som kan nå mange flere enn de som får hjelp i dag. Vi håper å lage en psykoedukativ modul som både er faglig solid og samtidig oppleves relevant, nyttig og lett å bruke for unge i målgruppen.
​
Hva ser du som de største utfordringene i prosjektet?
Vi tenker at en hovedutfordring i utviklingen av ADHDig vil være å tilpasse informasjonen slik at den blir nyttig for ungdom med ADHD og samtidig angst og/eller depresjon. Informasjonen vi gir skal ha solid faglig kvalitet og samtidig være aldersadekvat, oversiktlig og lett å ta i bruk. Derfor skal vi kombinere forskjellige måter å presentere informasjonen på. Det vil være videoer, korte podkaster og aktiviserende oppgaver.
​
Hvem er det aktuelt for dere å samarbeide med, og på hvilken måte?
​
Hvordan bruker dere innsikt eller data til å drive prosjektet framover?
Ungdom i målgruppen vil bidra med sine erfaringer når det gjelder språk, variasjon i presentasjonsform samt gi innspill som sikrer at materiellet faktisk treffer. Ungdom skal involveres jevnlig i utvikling og pilotering. Tilbakemeldingene på ADHD fra ungdommene vil være av stor betydning.
​Erfaringer fra klinikere og helsearbeidere vil gi oss innsikt i hva som er praktisk gjennomførbart, hvilke temaer som gir mest mening, og hva som kan gjøre det utfordrende for på sikt å implementere intervensjonen og nå ut til ungdom.
​
Hva gir deg energi i jobben?
Jeg synes det er veldig spennende å jobbe i et prosjekt hvor vi bruker forskningsbasert kunnskap inn i noe som faktisk skal hjelpe for ungdom med ADHD og depresjon og/eller angst. I prosjektgruppen samarbeider jeg med interesserte og hyggelige kolleger som alle har stor bredde innen forskning, klinikk, undervisning samt digital kompetanse. I tillegg er jeg veldig spent på de innspillene vi vil få fra ungdom selv.
​
Hvis du måtte velge tre verdier, hvilke ville det vært?
Oj, det var vanskelig. Det måtte vel være faglig integritet. Jeg er opptatt av at det vi utvikler skal være forskningsbasert, klinisk relevant og etisk godt forankret. I tillegg må det være at det vi skal utvikle skal være brukernært og nyttig hvor det å bygge på ungdommenes erfaringer og møte målgruppens behov, må være det mest sentrale. Det siste må være at jeg legger stor vekt på godt samarbeid. Har vi det, så løses utfordringer på den best mulige måten.
​
Hva er din superkraft som prosjektleder?
Jeg har vel igrunn aldri tenkt at jeg har noen superkraft, men det viktigste er vel at jeg er veldig glad i å samarbeide med kollegene mine og med unge mennesker. Det å få mulighet i ADHDig til å kombinere forskning og klinikk samtidig som vi bygger på godt etablert teoretisk kunnskap, er meningsfullt.
​​​
